Hvem er jeg?
Mitt navn er Jørn Heimro. Jeg er personlig trener, kostholdsveileder, pappa, handyman, livsentusiast og hobbymusiker - men mest av alt er jeg meg selv.
Når det gjelder kosthold og trening så synes jeg det er viktig å forholde seg til hva vitenskapen sier. Ikke at den nødvendigvis alltid har rett, eller gir klare svar som gjelder alle. Men det er det beste vi har til nå, og uten den er det vanskelig å se hvor veien går videre.
Som veldig mange andre startet jeg med å søke informasjon om kosthold og trening på internett. Mye virker veldig logisk, og det er vanskelig å skille mellom god og ikke fullt så god informasjon når man ikke kan så mye om emnet. For å si det sånn så fikk jeg en del aha-opplevelser når jeg begynte å lære meg mer om emnene.
Og dessverre så er det enda like ille, om ikke verre. Jeg ser daglig utsagn som får frem tastaturkrigeren i meg, men det er ikke sånn jeg kan kjempe mot. For meg er det viktigere å kjempe FOR den gode informasjonen.
Derfor ønsker jeg å skape meg en plattform hvor jeg kan dele det jeg vet om kosthold, trening og livsstil, og forhåpentligvis gjøre det litt lettere for deg å finne veien videre. Derav kommer “Hvordan hadde det sett ut om det var enkelt?”. Det er noe jeg pleier å spørre meg selv om når ting begynner å bli litt vel kompliserte. Det handler om å kutte ned til det grunnleggende, og ikke henge seg opp i alt fluffet som ofte føleger med.
Min reise
Min reise startet i januar 2005 etter jeg knuste pannen mot en stålbjelke. Etter det begynte problemene å tårne seg opp for meg til det endte opp i en massiv depresjon som holdt på å ta livet av meg. Det var gjennom den perioden jeg lærte hvor viktig det var å ikke strebe etter det man ikke har, og heller jobbe MED det man allerede har.
Beklager om bildet er litt ekkelt.
Dette var tatt noen få dager etter ulykken, og er med på å skape en dramatisk effekt. Ganske facinerende å tenke på at legene måtte dra av meg halve ansiktet for å lappe sammen pannen min. Det skal de ha, de kan det de driver på med.
Da jeg sto på randen til å ta mitt eget liv var det treningen som ble min redning.
Før i tiden så var det sånn; Om du så meg løpe så burde du gjøre deg klar til å løpe samme vei, for da var det noe seriøst galt på gang!
Men den natten jeg kjente at det var helt greit å ta livet mitt bestemte jeg meg for å gjøre et siste forsøk på å få skikk på meg selv. Og da falt valget på løping. Så selv om første løpeturen var helt forferdelig, så kjente jeg et lite glimt av håp etterpå. Jeg følte plutselig at jeg var glad - en følelse jeg ikke hadde kjent på mange år. Så da var det å finne ut hvordan jeg kunne få flest mulige slike opplevelser gjennom dagen.
Jeg brukte treningen til å komme meg opp når jeg var som lengst nede, og når jeg var oppe trente jeg hjernen til å tenke nye tanker. Ikke bli sittende fast i de depressive tankene. Samtidig lærte jeg meg alt jeg kunne om menneskekroppen og hjernen, og jeg ble mer og mer klar over at det er vi som må styre hjernen, ikke motsatt. Rare og negative tanker vil alltid oppstå, men det er vi som velger om vi vil lytte til de og ta de for å være sanne.
Senere fant jeg CrossFit og forelsket meg i det å løfte vekter. Hvor rart det enn høres ut så har jeg alltid vært redd for å løfte vekter. Jeg la lett på meg muskler, og hadde frem til da hatt fordommer mot de med mye muskler. Før den tid så var jeg nok så ukomfortabel med min egen usikkerhet at jeg hadde flere fordommer enn jeg selv ville innrømme. Og så kan jeg legge til at selv om man har gode gener så skal det jaggu jobbes hardt for å bygge muskler (ref. jenter som er redd for å trene tung styrke i fare for å bli veldig muskuløs).
Men tilbake til CrossFit. Jeg fant raskt ut at jeg ville bli instruktør, og det endte opp med at jeg ble medeier i CrossFit boksen jeg trente på (i CrossFit-verden heter det boks istedenfor senter).
Senere var det tid for meg å gå videre. Jeg ville lære mer!
Jeg hadde nå sett hvilke enorme endringer trening og kosthold kunne føre til i andres liv også, og jeg måtte sette meg på skolebenken igjen for å øke kompetansen min. Så da utdannet jeg meg til personlig trener på Norges Idrettshøgskole (NIH). Senere sertifiserte jeg meg til Precision Nutrition coach. Selv om jeg hadde mye kosthold og ernæring på NIH så valgte jeg å legge til Precision Nutrition for de hadde mye mer fokus på meg som coach, og deg som et helt menneske. Det harmonerte veldig med mine egne tanker om at vi ikke er maskiner, og for de aller fleste er det snakk om å kunne leve SITT beste liv.
Etter det har jeg ikke sett meg tilbake.
I dag er jeg mer robust enn jeg noen gang har vært. Depresjonen er totalt fraværende, kanskje helt i andre enden. Jeg er mer livsglad, og har større pågangsmot enn jeg trodde var mulig, og elsker å stå forran store grupper. Og det står i sterk kontrast til den sosiale angsten jeg erfarte i mine mørkeste stunder.
Jeg håper at min historie kan gi DEG et glimt av håp om du sliter med det samme som jeg gjorde. Det er absolutt mulig å endre livet ditt selv om du verken ser utveien eller aner hvor du skal gå. Du må bare ta stegene, du ser fort om det er riktig vei eller ei - og jeg skal være så freidig å si at å lese det jeg har å si er ikke et steg i feil retning.
Hva sier folk om meg?
“
Du svarer godt og raskt. Gir en følelse av at du faktisk vil hjelpe, og synes det er greit at man spør. Vil absolutt anbefale denne til andre (har forsåvidt allerede gjort det også).
”
“
Ikke noe å utsette på hjelpen. Følte på at man kunne ta kontakt når man lurte på noe, og veldig enkelt med den chattefunksjonen.
”
“
Jeg ble overrasket over hvor fint det gikk å ikke møtes fysisk. Bra oppgaver. Det var mye jeg ikke visste jeg kunne gjøre hjemme. De gangene kroppen min sa ifra, så kom du alltids på en annen treningsmetode som ikke trigget smertene Veldig fornøyd mtp at det ble en annen måte å trene på da en ikke kan møtes.
”
Motivasjon kommer fra innsiden — og jeg er her for å hjelpe deg å aktivere den.
Ta kontakt med meg
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.